Madagaskar

Jeg underviste 4eme (ungdomsskoletrinn) i engelsk i dag og de hadde om temaet People at work. Så jeg starta med å spørre de om forskjellige jobber og de rakk ivrige opp hendene for å svare. Da de begynte å gå tomme for jobber beskreiv jeg noen jobber og spurte hva de het. F.eks. Hvem ringer du til når et rør er tett?

Så spurte jeg: "Hvem ringer du til hvis du er blitt frastjålet noe?" Ingen ville svare på det, men til slutt rakk en gutt opp hånda og sa "Postmannen". Både Noro (læreren) og meg knakk sammen i latter. Så neste gang dere dere kommer ut for et tyveri veit dere hvor det er hjelp å hente...få nummeret til postmannen;)

Sunde skole i Stavanger, vennskapsskolen til La Joie skole i Antsirabe, har et boksposjekt hvor de kjøper inn bøker på gassisk til elevene på La Joie. I Madagaskar underviser de på fransk i skolene og det finnes lite bøker for barn på gassisk. Derfor har en gassik forfatter skrevet barnebøker med morsomme historier og fine illustrasjoner.

I dag var Hanta (bildet) med til La Joie for å dele ut bøkene. Elevene bladde ivrig i bøkene og Hanta leste høyt med stor innlevelse, så elevene satt og lo. Hun engasjerte elevene ved å stille spørsmål innimellom og en time fløy fort. Etter å ha lest fro de fire eldste klassetrinnene snakket Hanta med lærerne om hvor viktig det er å få barna til å lese gassisk og hvordan de kan bruke bøkene i undervisninga.

 
Denne jenta leste i boka si samtidig som Hanta leste høyt;)

Rektoren på Sunde skole ville også gi noen bøker på engeslk til elevene på La Joie. Da elevene hørte dette var det spontane gledesrop og etterpå bladde de ivrig i bøkene. Det er ikke noe bibliotek på La Joie, men rektoren har lovt at de skal sette bøkene i et rom hvor elevene kan komme og lese i skoletida.

Før jul hadde Filadelfia en gudstjeneste hvor kollekten gikk til lærerne. Det virker som en vanlig måte å få gi litt ekstra til lærerne på (når skolen har det trangt økonomisk) her. De ville absolutt at Øystein og meg fikk like mye penger fra kollekten som de andre lærerne på skolen. Vi protesterte og ville ikke ta imot pengene, men til ingen nytte. Så da bestemte vi oss for å bruke pengene på en utflukt med lærerne vi underviser i engelsk på Filadelfia. En strålende fin dag reiste åtte av lærerne vi underviser, Øystein og meg til vulkansjøen Lac Tritriva.

På en så varm og fin dag kunne jeg ikke la være å ta en dukkert i innsjøen, men da jeg foreslo det var detblei lærerne urolige. Sjøen var jo dyp! jeg forsøkte å s at det ikke hadde noe å si hvor dyp den var når en svømmer, men de var ike overbevist. Jeg forsøkte å finne t om deres redsel egentlig var et uttrykk or at en ikke skulle bade der av kulturelle eller religiøse grunner, men det var bare sikkerheten de tenkte på...så da hoppa jeg uti. De gikk med på at jeg svømte litt langs kanten. For, i følge dem, var det flere som hadde prøvd å svømme over til den andre siden, men de hadde drukna. Jeg tenkte det var best å ikke dra strikken for langt, siden de tydelig var redde for at jeg skulle drukne, så jeg holdt med til kortsiden av sjøen.

Elison og en lærer observerer interessert et tusenbein

Utrolig hvordan tusenbeina klarer å stokke om beina så de ikke snubler!

Det var Elison (rektoren) som stod bak dette latteranfallet til kontordama og de to engelsklærerne. Hanitra (i midten) underviser 1eL i engelsk og Noro (til høyre) underviser 4e. Det er de to klassene jeg arbeier med på Filadelfia.







Vi underviser lærerne på Filadelfia i engelsk en gang i uka. Da vi kom til skolen i høst turte de færreste av lærerne å snakke engelsk med oss, og noen av lærerne syntes engelsken deres var så dårlig at de vurderte å ikke komme til engelsktimen vår. Vi har derfor fokusert å på få dem til å snakke og det morsomste de veit er når vi lar dem spille rollespill. Vi skriver noen setninger på tavla så lager de en dialog. De benytter enhver anledning til å lage morsomme scener eller å komme med kommentarer på engelsk til de som framfører rollespillet. Når de ser oss i skolegården nå kommer de bort og snakker engelsk. Ordene og grammatikken kommer noen ganger hulter til bulter, men de er så ivrige på å snakke engelsk og synes det er gøy! Det går ikke en time med dem uten at en får trent lattermusklene...jeg tror bildene taler for seg selv;)

 




Rektoren (til høyre), Monsieur Elison, kommer til hver engelsktime og er en av de ivrigste til å prøve å få de andre i klassen ti å le! Når vi har rollespill er hele klassen med i spillet om det være seg å ta bussen eller å handle klær og de som ikke spiller spør oss om ord på engelsk som de kan si når det blir deres tur.

Klokka halv åtte gikk 29 elever, lærerne Albert, Tsiory, Øystein og meg på lang rekke ut fra skolen La Joie. Sola hadde stått opp noen timer tidligere og elevene gleda seg til å ha undervisning på en gård og ikke inne i det lille klasserommet på skolen. Vi gikk bortover jordveien, som nå var tørka litt opp etter siste regnskyll, og etter en tjue minutter ankom vi og blei tatt imot av kona på gården. Vi så først på dyra og elevene stilte spørsmål og lytta interessert til bonden som fortalte. Spesilet gildt var det å få lov å gå inn i fjøset og klappe kalvene.

Disse kalvene er en krysning mellom gassiske kyr og norske kyr.

Deretter gikk vi gjennom hagen med frukttrær og kom ut på åkrene. Der vokste mais, ris, søtpoteter, flere sorter bønner, peanøtter, kløver og gresskar i skjønn forening. Og innomellom alt det grønne vokste en og annen vannmelon. På Madagaskar er det vanlig å samplante mais, bønner og gresskar. Bønnene bruker maisstengelen som klatrestativ samtidig som de binder nitrogen fra lufta og gjør nitrogenet tilgjengelig for maisen. Gresskarplantene kryper og dekker til jorda så den holder på fuktigheten for plantene. Slik utnytter en plassen optimalt, får flere sorter grønnsaker, hindrer at jorda tørker ut og gir næring til jorda. At en dyrker mange forskjellige sorter gjør ofte at familien spiser mer variert mat og får i seg de næringsstoffene de trenger.

Ut i maisåkeren for å finne jordlappen med peanøtter!

Bondekona viser fram en spesiell type bønner...som er veldig gode;). Bondekona fortalte at det beste med å være bonde er at en dyrker sin egen mat, så familien har nok å spise.

Bonden ville gjerne gi oss noen kaki (de orange fruktene på bildet), så en av elevene klarta opp i et kakitre for å høste frukt. Etter at elevene hadde hørt om hvordan det er å drive en gård på Madagaskar gikk vi tilbake til skolen, hvor elevene starta å tegne det de hadde sett på gården.

Og på gjerdet rundt skolen stod disse to og hilste oss velkommen tilbake...

De fleste elevene, i alle fall på Farimbona og La Joie, hadde aldri holdt noen som helst presentasjon før, så vi gikk igjennom hvorfor og hvordan en holder en presentasjon - for eksempel at de skal snu seg mot publikum når en snakker, snakke høyt og tydelig etc. Mange er å sjenerte for å snakke høyt at de nesten hvisker, så bare de på forreste rad kan høre det og læreren må fortelle høyt til klassen det eleven sa. Jeg presiserte at de holder presentasjoner for å lære bort til medelevene, så medelevene må følge med og være stille.

Det virker som om elevene er vant med at det de skal lære kommer fra læreren, så jeg har brukt litt tid på å forklare at de kan lære mye av medelevene også.

Gruppa Five stars (elevene valgte selv gruppenavn) forklarer vannkretsløpet i Ranomafana

Gruppa The Winners holdt tegningen sin høyt opp så alle kunne se, og var flinke til å ikke stå foran tegningen mens de forklarte.

Elevene hadde laga noen kjempefine tegninger av Ranomafana. Jeg hadde kjøpt inn tykke tusjer og fargestifter...men innså at jeg må kjøpe flere blyanter. Elevene tegna først opp alle tegningene med blyant på det store arket, så de kunne viske ut igjen om en strek ikke var riktig. Det tegna me stor presisjon og brukte linjal for å få det akkurat som de ville...så det tok tid, men så blei tegningene fine også!

Jeg blei imponert over presentasjonen til denne gruppa. Etter alle presentasjonene fikk de ander elevene i klassen stille størsmål eller gi kommentarer, så måtte gruppa som hadde presentert svare. Denne gruppa tok selv initiativet og spurte om det var noen spørsmål, for deretter å lede diskusjonen med klassen. I løpet av miljøprosjektet får elevene snakke på gassisk, slik at de får uttrykke seg slik de vil og for å få med alle elevene på diskusjonene. Når elevene har presentert har en engelsklærer oversatt for meg, så engelsklærerne har fått et bra engelskvokabular innen miljø nå;). I hvitt ved siden av meg på bildet sitter Hanitra, engelsklæreren til denne klassen på Filadelfia. I blått på bildet er Samueline, naturfagslæreren. Samuline var med til Ranomafana og har fulgt med i hver time (vi har hatt miljøprosjektet i engelsktimene for å ha med engelsklærerne) selv om dette ikke er i hennes undervisningstid. Jeg har sansen for hvordan Samueline er med i miljøprosjektet. Hun observerer, lar elevene diskutere (selv om det de sier ikke alltid er riktig, men det er viktig at elevene får trening i å snakke høyt og diskutere i klassen). Hun noterer ned og kommer med kommentarer i etterkant og forklarer hva som er riktig. Jeg spurte Samueline hva hun synes om miljlprosjektet så langt og hun var strålende fornøyd, for elevene skal lære om økosystemet om noen uker, men nå har de allerede gått igjennom det i miljøprosjektet. Hun syntes også det er fint å se elevene aktivt stille spørsmål til hverandre og diskutere.

Tirsdag var jeg med kommunen på befaring i Ankafotra. En av kommunens biler virka ikke, så to passasjerer til blei med i firehjulstrekkeren jeg satt i og diskusjonen gikk livlig på gassisk, fransk og engelsk. Turen gikk etter planen helt til vi trff på en stor lastebil som hadde satt seg fast i gjørma og blokkerte veien.

Jo mer de prøvde, jo lenger ned i gjørma sank bilen. De prøvde å spa vekk gjørma, å legge steiner i veien så bilen skulle få feste, de prøvde å sette en stokk mellom en annen lastebil og den havarerte for å skyve den havarerte lastebilen bakover....men til ingen nytte. Så vi måtte la lastebilen med de 3000 trærne stå og kjørte en omvei med firehjulstrekkeren.

Vel framme i Ankafotra var mange av de lokale bøndene som skulle være emd på treplantinga gått hjem siden vi kom noen timer etter planen.

De som var med å plante trær. I blå kortbukse er varaordføreren, og mannen ved siden av meg er han som driver skogen i Ankafotra.

Vi kjørte videre for å befare furuskogen i Ankafotra. Der var som å gå inn i en norsk skog....

men noe mer glissent. Skogene eies av kommunen og en privat aktør driver skogen. Det er nesten som med reguleringa av elg i Norge: kommunen bestemmer hvor mange trær han som driver skogen får felle og hvor mange han må plante hvert år.

Men tevirke, som brukes til bygningsmateriale og framfor alt som ved for matlaging, er mangelvare, så et stort problem er tyvhogst. Kommunen har bare fire vakter i Ankafotra og ofte kommer tyvene i grupper og har selvsagt med økser for å felle trærne...så en skarve enslig vakt har ikke så mye han skulle ha sagt. Trærne som stjeles transporterer de på trillebårer til Antsirabe (en tre timers gåtur) for salg.
Christian ( i rødt) og Synthia (med hette) arbeider i kommunen og var deltakere på permakulturkurset.

Vi besøkte også stedet hvor vi planta trær med Permakulturkurset i høst. Mange av trærne hadde grodd bra, men det var få av dekkplantene (kløver og andre planter som bringer nitrogen til trærne) som hadde overlevd.

Dette er navnene på to av speidergruppene i Antsirabe. Rano betyr vann, så Ranovelona er Livet?s vann og Ranomafana er Varmt vann. Hver lørdag er jeg på speidermøtet i begge gruppene, og sist lørdag fikk jeg en påminnelse om hvorfor jeg fortsatt, etter over 20 år, er speider og hvorfor jeg gidder å bruke så mye tid på speiding.

Ranovelona holder til på en skole i byen. I klasserommet satt ungene spent og hørte på speiderlederen som fortalte om hvordan Baden Powell (speidingens' grunnlegger) hadde gitt unge gutter ansvar og oppgaver under Boerkrigen i Sør-Afrika og hvordan disse guttene hjalp med å hente informasjon om fiendens planer og gi de til Baden Powell så de britiske styrkene klarte å ta over Mafeking. Guttene var modige, årvåkne, tok ansvar og var beredt til å hjelpe til?akkurat sånn skal vi være som speidere? sa lederen. Deretter spurte han hva speiding er. ?Det er livets skole? svarte en gutt på 10 år.

Etterpå sykla jeg litt ut av byen til Ranomafana, som hadde invitert ikke speidere til filmvisning på den lokale skolen. Rundt 20 unger satt i klasserommet. Etter filmen lærte jeg bort ?Knutemor? (hvor alle står i en ring og holder hverandre i hendene, en frivillig går utafor og venter mens de andre lager en stor floke, som personen som gikk ut må løse opp). Noen av de yngre speiderne klarte ikke å stå stille fordi de syntes det var så morsomt å se på speideren som gikk rundt og lurte på hvordan han skulle få løst opp floka. Etterpå satte vi oss ned og ungene spurte meg om hvordan det er i Norge, hva jeg gjør på Madagaskar osv. Det var tydelig at ungene ikke kom fra godt stilte familier. En liten gutt gikk i bare underbuksa og en altfor stor skjorte som rakk han til knærne. Da han satte seg ned dro han skjorta over knærne så en ikke skulle se underbuksa hans.

Både når jeg og de andre voksne snakka lytta ungene interessert og det slo meg at unger er veldig villige til å bli veileda. Mange rapporter konkluderer med at sannsynlighetene for å lykkes i livet er proporsjonalt synkende med de sosioøkonomiske forholdene en kommer fra. Jeg tenkte på hvordan ungene hadde det hjemme?. Kanskje de var en av mange i en stor søskenflokk, kanskje begge foreldrene arbeida lange dager i andres hjem eller på en fabrikk, kanskje de ikke hadde to foreldre? Mon tro om foreldrene hadde tid i å gi dem oppmerksomhet og oppmuntring? Da jeg så på ungene som satt der med slitte klær, men med iver i øynene tenkte jeg at hvis disse ungene blir veileda av en god speiderleder, hvis de lærer gode holdninger og verdier og får støtte og oppmuntring av en leder så de får utvikla og brukt sine evner, vil de kunne nå hvor langt som helst i livet.

Etter speidermøtet hoppa og dansa en gjeng unger over jordet på vei hjem. Det var tydelig at de hadde hatt en veldig bra lørdag.

På skolen i går så jeg at en av elevene hadde på seg speiderskjerf, og under genseren var speiderskjorta. Utafor stod speidersjefen for de katolske speiderne i Antsirabe, også i full uniform. Her er det visstnok vanlig at speiderne har på uniform på skolen på Tenkedagen. Håper dere alle hadde en fin tenkedagsfeiring og ønsker alle speidere et bra speiderår!

Før vi reiste til Ranomafana blei elevene delt i grupper og gjorde forskjellige aktiviteter for å bygge opp gruppefølelsen og samarbeidet. Dette fortsatte vi med når vi kom tilbake fra Ranomafana.

Elevene på La Joie fikk i oppgave å forme en hund ved hjelp av deltakerne i gruppa. Kanskje ikke like lett å se på bildet at det er en hund, men elevene hadde det gøy!

I klassen snakka vi om hva elevene hadde opplevd og sett i Ranomafana. Jeg tegna opp ting de hadde sett og ba elevene forklare sammenhengen mellom for eksempel en bananplante, en lemur og en blomst. Etter at vi hadde sett at alle dyr og planeter i Ranomafana henger sammen i et system, fikk elevene store ark og fargestifter og tegna økosystemet i Ranomafana med energi, nitrogen og vannkretsløpet. I begynnelsen var de veldig usikre på hvordan de skulle gjøre det...Skulle de tegne absolutt ALT de hadde sett? Skulle bare lederen i gruppa tegne? etc. etc. Men etter litt forklaringer satt gruppene ivrig og diskuterte hva som spiste hva i regnskogen og hvordan ting hang sammen. Og det var mange kjempefine tegninger (bilder kommer i en seinere bloggpost når økosystemene er ferdig tegna)!! De kunne vært bokillustratører!!

Elever på Farimbona tegner Ranomafana økosystem.

Elever på La Joie diskuterer hvordan elementene i Ranomafana henger sammen.