Øst-Timor

Jeg landa på et hvitt teppe på Gardermoen før jul og mer snø kom! Jeg er ferdig med arbeidet på Øst-Timor. Øya som ligger der midt ute i havet på den andre siden av jorda føles uendelig langt borte. Historiene om hvordan vennene mine kjempa for friheten til landet sitt, hvordan de kom seg unna under opptøyene i 2006 og hvordan de levde i fjellene og venta på at internasjonale styrker skulle ankomme landet og opprette ro igjen virker som...akkurat, fjerne historier. Så fjernt fra hva jeg noensinne har opplevd. Men historiene er virkelige. Likesom historiene fra Flyktningehjelpen sitt utdanningsprogram på øya. De er ungdommer som er en av mange i en barneflokk, som ikke har fullført skolegangen. Ungdom som ofte ikke er blitt sett fordi det er så mange munner å mette, å mye arbeide å gjøre for foreldrene. Nå er de ungdom som har fullført en yrkesopplæring, som har en jobb og som veit at de kan, at de duger. De er nå ungdom som gir et viktig økonomisk bidrag til familine sine.

Så mange sterke historier. En mor som driver voksenopplæring i hjemmet sitt, en ungdom som starta en sparegruppe i landsbyen sin for å bygge opp igjen de nedbrente husene, speiderledere som bruker all sin fritid på å motivere barn og unge til å hjelpe sine lokalsamfunn...

"Hva vil du fortelle de norske barn og unge om oss?" spurte de meg før jeg reiste. "Vil du huske på oss når du er på den andre siden av jordkloden?".

Et lite land, med en liten befolkning langt ute i havet...mange mil og timer unna Norge. Jeg håper du vil huske på dem når speiderne går rundt og samler inn penger til Flyktningehjelpen's ungdomsutdanning til våren. Pengene fra Speideraksjonen skal også i år gå til Øst-Timor og gi ennå flere ungdom en ny sjangse til å få utdannelse, et arbeide og å hjelpe familiene sine.

Jeg ønsker dere et fint 2010. Håper dere møter mange nye mennesker og får mange gode opplevelser!

En av elevene i Bairo Pite spurte meg "Mana, hvorfor samler folk i andre land inn penger og sender dem til Oest-Timor?"

Jeg sa at jeg bare kan svare for meg selv, men at jeg skal spoerre de som deltok paa Speideraksjonen. Saa her er spoersmaalet til dere: Hvorfor deltok dere paa Speideraksjonen og samla inn penger til ungdomsutdanning paa Oest-Timor?

Hele klassen var interessert og lytta da vi diskuterte frivilighet, saa de vil vaere veldig interesserte i aa hoere svarene deres!! Jeg skal ta med svarene deres tilbake til klassen som spurte.

I dag var en veldig bra dag!! Jeg hadde svoemming med elevene fra Camea. Det var fjerde gangen vi svoemte og en av guttene har alle de tidligere gangene synes det var vanskelig og sagt at "Jeg klarer det ikke". Jeg tror han har vaert redd for at de andre skal le av ham og han har derfor ikke vaert fokusert paa aa laere. Jeg veileda en annen elev og spurte om maun Fransisco kunne veilede gutten som hadde stoerst problemer med aa svoemme. Etter en liten stund ropte Fransisco "Trine, se her!!" og der svoemte gutten over bassenget og han hadde god koordinasjon paa armtak, beinspark og pusting!! Da han stoppa ved enden av bassenget og saa paa Fransico og meg var hele gutten et stort smil!!

Da jeg svoemte i det krystallklare vannet (det er virkelig krystallklart!!) ved Cristo Rey i dag saa jeg en knallblaa fisk. Den var hadde samme intense blaafarge som en genitiana. Til uka vil jeg ta med dykkemaska og svoemme mer i omraadet. En maa for oevrig vare forsiktig ettersom de saa en to meter lang krokodille paa stranda ved siden av i forrige uke...

Jeg var paa picknic ved Christo Rey med Zeferina og venner av henne fra da hun arbeida i Caritas. En av kameratene er doktor. Han var veldig glad for stotten Norge gir til Oest-Timor baade fra organisasjoner og staten. Norge bidrar med konsulenttjenester til Oest-Timor for aa hjelpe dem aa forvalte oljeressursene sine paa samme maate som i Norge, dvs. at pengene gaar til samfunnsutvikling.

I gaar planla jeg aa arbeide, men det var veldig varmt, saa jeg ringte Zeferina for aa faa henne med ut en tur. Hun var som alltid positiv til det saa paa ettermiddagen kjoerte vi paa motorsykkelen hennes til Christo Rey. Vi gikk langs stranda og opp paa fjelltoppen der den store Jesusstatua staar. Der satt vi til sola gikk ned som en stor roed kule over den endeloese blaa havet.

"Hva betyr de merkene?" spurte jeg han som kjoerte bilen jeg satt i. Smaa merker var rissa inn i underarmen hans. "De betyr at jeg var medlem av Fretilin, en motstandgruppe som arbeida for frigjoeringa av Oest-Timor da vi var under Indonesia". Han hadde arbeida frivillig som loepegutt og brakt mat, klaer og medisiner fra Dili til foka som gjemte seg oppe i fjellene. Et aar hadde han gaatt opp og ned fra hovedstaden til basen i fjella, paa glatte og smale stier hvor et feiltrinn ville bety aa ramle ned flere hundre meter og med visshet om at indonesierne leita etter folk som ham. Da timoreserne stemte for uavhengighet i 1999, og det broyt ut konflikter, pakka familien hans det de fikk med seg, stabla 20 personer inn i tre biler og kjoerte vestover til Kopan (helt vest paa Timor oya). I to dager kjoerte de uten stopp...da de etter noen maaneder vendte tilbake til Dili kom de til skallet av det som hadde vaert huset deres.

FN har mange folk i Oest-Timor som bidrar til aa stabilisere landet. Da jeg forsiktig spurte hva han trodde ville skje naar FN en dag reiser sa han stille "Det vil bli konflikter igjen".

Kommentaren jeg fikk paa mitt forrige innlegg, at Oest-Timor trenger all den hjelpen de kan faa, fikk meg til aa tenke paa Therese, lederen for Flyktningehjelpen's utdanningsprogram. Hun er ei veldig energisk og engasjert australier som virkelig bryr seg om de hun arbeider med og for. Jeg er veldig heldig som faar arbeide sammen med henne og laere av hennes lederstil. Therese skyver alltid timoreserne foran. Hvis en tale eller et kurs skal holdes vil hun alltid at timoreserne holder det, slik at deltakerne (timoresere) ser at deres eget folk har kompetanse og kan lede. Kort sagt, hun vil at timoreserne skal se at de selv kan utvikle sitt land, at det ikke er "malae" (utlendingene) som utvikler Oest-Timor for timoreserne.

Ved avslutningen i Comoro la Alfredo, lederen for Flyktningehjelpen i Oest-Timor, ogsaa vekt paa at utdanningssenteret har blitt til ved at timoresere har arbeida for aa faa det til. Den lokale lederen, senterlederen, laererne, kokka, vaskehjelpa, sjaafoeren...alle har bidratt til aa bygge opp og aa drive senteret. Til slutt takka Alfredo foreldrene til avgangselevene for at de har hatt tillit til Flyktningehjelpen og at de har sendt ungene sine til utdanningssenteret.

Jeg er sikker paa at det at timoreserne i utdanningsprogrammet faar ta ansvar, lede og komme med egne ideer til hvordan de vil loese utfrodringene er noe av grunnen til at de er saa engasjerte og trives hos Flyktningehjelpen.

Paa torsdag hadde det foerste studentkullet i Comoro avslutning. Studentene var i sine peneste klaer og stolte familemedlemmer vare moett opp. Flere av studentene har allerede faatt arbeide foer de var ferdige med Flyktningehjelpen's utdanning. I ungdomsutdanninga legger de stor vekt paa at ungdommene kommer presis og at de kommer hver dag, det er nemlig slikt en arbeidsgiver i Timor legger vekt paa.

Jeg hadde et moete for speiderne i Manatuto hvor jeg fortalta om speiding i Norge. Jeg viste dem Speideren hvor det var bilder fra Oest-Timor og fortalte dem om Speideraksjonen. De syntes det var goy at norske barn leser om oest-Timor og da speiderlederen saa bildet av moren som satt utafor teltet i flyktningeleiren sa han "Det er jo kusina mi". Han fortalte at hun er flytta hjem igjen naa. Jeg viste Speideren til familien jeg bodde hos og ei av familiemedlemmene sa hun jente Carlos, gutten som ville bli president. Jeg tenkte aa besoeke ham, men det blei desverre ikke tid denne helga.